Postet 17.05.2009 16:51
Ja jeg elsker dette landet

Like sikkert som bladene faller av trærne om høsten, er jeg å finne med ski på beina og flagg på sekken nasjonaldagen.

I år som i fjor velger jeg den 1538 meter høye Skaulen som mitt mål for dagen, og med solen skinnende fra en lettskyet himmel skulle alt ligge til rette for en riktig så flott vårskitur.

Med skiene festet til sekken setter jeg kurs for Breikvam og snøen. Oppover Lægdene begynner heldigvis snømengdene å bli så store at det er mulig å sette på skiene.

På Dyrskardsvatnet begynner snøen å bli hard slik at det blir forholdsvis lett å gå oppover mot Dyrskard, og videre innover mot selve ryggen på Skaulen.

På toppen blåser det en østlig frisk bris på rundt 10 m/s, noe som gjør det hele til en nokså frisk 17 mai opplevelse. Lue å tykke hansker må til for å holde varmen.

Når jeg står her helt alene og skuer utover det vakre fjellandskapet, og med det norske flagget vaiende i den friske brisen, er jeg på mange måter glad for at dress og asfaltjungel ikke er min greie.

"De som har følt hvad livet blant tinderne er eller kan være for et menneske, behøver ikke at læse om det, og de som aldrig har følt det, vil saa alikevel ikke forstå"

Carl Wilhelm Rubenson, 1914

Dyrskardsbotnen.

Bratt opp mot Dyrskardsvatnet.

Lave skyer i vest.

Fjellrekke i nord.

Vårstemning i fjellet.

Ja, jeg elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Elsker, elsker det og tenker På vår far og mor Og den saganatt som senker dræmmer på vår jord.

Dette landet Harald berget med sin kjemperad, dette landet Håkon verget medens Øyvind kvad; Olav på det landet malte korset med sitt blod, fra dets høye Sverre talte Roma midt imot.

Bøndene sine økser brynte hvor en hær dro frem, Tordenskiold langs kysten lynte, så det lystes hjem. Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; andre kunne bare grede, men det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brente enn det kom til fall; husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; men i verste nød blåøøyet frihet ble oss født. Det gav faderkraft å bære hungersnød og krig, det gav døden selv sin ære - og det gav forlik.

Fienden sitt våpen kastet, opp visiret for, vi med undren mot ham hastet, ti han var vår bror. Drevne frem på stand av skammen gikk vi søderpå; nu vi står tre brødre sammen, og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Tor-Atle...

..............................................................................................