Postet 04.04.2011 21:59
En polartur i Nansens og Amundsens ånd

Totusenogelleve står i de store norske polarhelters tegn, og i år er det som kjent 150 år siden Fridtjof Nansen ble født og 100 år siden Roald Amundsen nådde Sydpolen.

Deres store bragder og spennende beretninger har fascinert svært mange, og bildene av hunder og hundesleder sammen med en stor og vakker seilskute liggende ved isbremmen eller innfrosset i selve isen, har for meg blitt til selve symbolet på det jeg velger å kalle den urnorske polare utforskningen.

Men hvor i all verden skulle jeg dra for å kunne få oppleve smaken av denne urnoske tradisjonen ?

Jo, svaret ble Svalbard og Tempelfjorden, hvor den 100 år gamle seilskuta Noorderlicht ligger innfrosset i isen,
omslynget av en overveldende og vakker polarnatur.

Etter noen turbulensfrie og skyfrie timer over fastlands-Norge og Norskehavet, dukker plutselig de hvite og vakre fjellene på sydspissen av Spitsbergen opp fra intet.

Det er ikke så mange andre steder rundt om kring i verden man blir møtt av et fareskilt med Isbjørn på, i det man ramler ut av terminalbygningen.

Flybussen står klar, og her er det bare å stige ombord.

Hjortfjellet og deler av Longyearbyen.

Gjestehuset 102 som ligger oppe i Nybyen blir mitt hjem den første, og siste natten på Spitsbergen.

Fra toppen av trappen har jeg en fin utsikt nedover mot Longyearbyen.

Nå er det ikke bare isbjørn man må passe seg for, også fartsglade menn og kvinner på snøscooter.

Ny dag og nye muligheter. Nå er jeg i hundegården for å klargjøre utstyr, og her er det et skikkelig lurveleven fra et femtitalls turglade Alaska huskyes.

Det er en fantastisk fin polar morgen med minus 23 grader og solskinn.

Så har jeg og hundene satt kurs for båten i isen.

Er det en ting disse hundene ikke liker, så er det å stoppe. Da går det kun en kort tid før "klagesangen" begynner.

Godt å være tilbake der jeg trives aller best.

Alaska husky er en mellomstor polarhund som har noen helt utrolige trekkhundegenskaper, og som trives aller best når den får mulighet til å jobbe hardt.

Så har vi også Grønlandshunden, som er en stor og svært kraftfull trekkhund.

Rundt 10 timer etter oppstarten ved hundegården utenfor Longyearbyen, ankommer jeg den majestetiske båten i isen etter en fantastisk flott hundesledetur.

Etter å ha fått i seg litt velsmakende hundefor, velger de aller fleste hundene å rulle seg sammen som en ball for å hvile noen timer, noe de også til de grader fortjener etter å ha jobbet knallhardt hele dagen.

Etter først å ha gitt hundene mat og sørget for at de har det så bra som overhode mulig, kan jeg flytte inn i min egen lille lugar.

Det blir jo en noe surrealistisk opplevelse å ramle inn i slike utrolige omgivelser, etter en heldagstur gjennom et hvitt og nesten øde polarlandskap.

Oppholdsrom på dekk 1.

Her finnes til og med en bar med alle rettigheter.

Det flotte været, polarnaturen, lydene fra hundene og den enorme seilskuta gjør opplevelsen total.

Nede på isen ligger hundene mine å slapper av på halmen, sammen med rundt 50 andre artsfrender.

En opplyst seilskute i den blå polarnatten.

Ute er det nå minus 34 grader og helt vindstille. Klokken viser 01:15 og polarnattens stillhet har utvilsomt senket seg, en stillhet som må oppleves for å kunne skjønnes.

En ny og vakker dag er i ferd med å gry, og klokken 07:43 treffer de aller første solstrålene skutesiden.

Ute på isen er det stille bland de mange hundene.

Denne "kosebamsen" er den eneste, bortsett fra meg selv som har rukket å komme seg opp på beina denne tidlige polarmorgenen. Den er i full gang med sitt morgenrituale, et morgenrituale som først og fremst starter med en god ryggstrekk og en skikkelig brakfis.

Så en lang og god gjesp.

For til slutt og ende opp med å vende det andre kinnet til, og la resten av verden seile sin egen sjø.

Ikke helt ulikt mitt eget morgenrituale.

Etterhvert begynner også noen av de andre hundene å våkne opp etter en rolig natt ute på isen.

Hundesleden står klar, og snart er alle hundene på plass i spannet superklare for en ny langtur.

Lunchpause ute i det eventyrlige vinterværet.

Den strenge kulden, det hvite polarlandskapet, lyset og samhørigheten med alle hundene, gjør dette til en spesiell og sterk opplevelse.

Etter noen spennende og utrolig fine dager på Spitsbergen, må jeg si farvel til alle de flotte og arbeidsvillige hundene. Deres motiverende og skarpe blikk vil for alltid bli husket, og det som er helt sikkert er at jeg snart vil vende tilbake for nye turer.

Tre ganger VOV for hver og en av dere !

Tor-Atle...

..............................................................................................